Materialer som vanligvis brukes til støpekomponenter inkluderer wolframstål,-høyhastighetsstål, lagerstål, rustfritt stål, messing, metallegeringer, fjærstål og karbidstål. Spesifikke materialkvaliteter inkluderer høyhastighetsstål SKH51, SKD11 og DC53, mens spesielle materialer som ASP-30 kan tilpasses.
Formkomponenter må oppfylle flere grunnleggende ytelseskrav. Slitasjemotstand er en av de mest grunnleggende og viktigste egenskapene til en form. Hardhet er hovedfaktoren som påvirker slitestyrken, som også er relatert til type, mengde, morfologi, størrelse og fordeling av karbider i materialet. Former må ha høy styrke og seighet for å forhindre plutselige sprøbrudd under drift. Seigheten til en form avhenger hovedsakelig av karboninnholdet, kornstørrelsen og mikrostrukturen til materialet.
Utmattelsesbruddytelsen til en form avhenger hovedsakelig av dens styrke, seighet, hardhet, innholdet av inneslutninger i materialet og prosessteknologien. Høye driftstemperaturer av formen kan redusere hardhet og styrke; derfor bør formmaterialet ha høy motstand mot herding for å sikre høy hardhet og styrke ved driftstemperaturer. Termisk tretthet er en av hovedfeilmodusene for varme-arbeidsformer; disse formene bør ha høy motstand mot termisk tretthet. Noen former, for eksempel plastformer, inneholder elementer som klor og fluor, som brytes ned når de varmes opp, og frigjør svært etsende gasser som eroderer overflaten av formhulen.
Derfor må de være korrosjonsbestandige-. Videre har høy-formkomponenter ekstremt høye krav til maskineringsnøyaktighet; for eksempel kan dimensjonstoleranser nå ±0,001 mm, koaksialitet innenfor 0,002 mm, og overflateruhet kan nå Ra0,025.